6. Andre saksområder hvor Jens Evensen har vært sentral

a) Etter seieren i folkerettssaken mot Storbritannia ble Jens Evensen bedt om å følge teamet Arntzen/Bourquin videre til en annen sak: Gullklausulsaken mellom Norge og Frankrike 1955–62. På ny ble det spørsmål om hva som hadde vært praksis i andre land, og på ny nedla Jens Evensen et kjempearbeid for å kartlegge lover som erklærer gullklausuler ugyldige eller uvirksomme. Også denne saken ble vunnet av Norge i alle instanser.

b) Den neste saken ble kalt Hannevigsaken. Denne saken varte fra 1917 til den ble lagt død av regjeringen Gerhardsen ved Kgl. res. av 12. juni 1959. Jens Evensen deltok fra 1950–1959. Saken begynte som en privatrettslig konflikt mellom den norske, styrtrike forretningsmannen Christoffer Hannevig og den amerikanske stat. Under begynnelsen av den første verdenskrig så Hannevig behovet for tonnasje. Han begynte med en enkelt skipsbygningskontrakt og tjente tilstrekkelig på dette skipssalget til at han kunne sette i gang med to nye skip, og slik økte aktivitetene. Men den 3. august 1917 beslagla det amerikanske Shipping Board alle skip under bygging. Da hadde Hannevig 45 skip under bygging. Han latterliggjorde amerikanernes arbeidsmetoder og kom i vanskeligheter. Etter påtrykk fra almenheten i Norge overtok den norske stat Hannevigs sak. Norge godtok at saken skulle avgjøres av en lokal domstol i USA. Det var en stor sak, og partene hadde regnet med 2–3 ukers prosedyre. Men da de kom i retten fikk advokatene en taletid på ½ time hver. Dette ble oppfattet som rent maktmisbruk. Norge tapte, og alle i Norge ville anke videre. Jens Evensen var den yngste av fire advokater på Norges parti. Han nektet å gå videre. Riktignok hadde rettsbehandlingen vært en skandale, men Jens Evensen hevdet at Norge uansett sto svakt og ville tape i ankeinstansen. Regjeringen var enig med Evensen. Her fikk nok Jens Evensen mye anerkjennelse for sitt mot og sin selvstendighet, men sikkert også mye kritikk.

c) Den 14. juli 1958 bryter det ut revolusjon i Irak. Kongefamilien blir henrettet, og alle borgere fra europeiske land kommer i faresonen. En stor norsk bedrift – AS Jernbeton – hadde betydelige byggeoppdrag og flere hundre norske arbeidere var i livsfare. Bedriften henvendte seg til det norske Utenriksdepartement og til Jens Evensen; kunne de hjelpe? Dette var en betydelig sjanse å ta. Jens Evensen trosset risikoen, leide et lite fly og dro av gårde. Da flyet landet, var det så vidt flyveren slapp passasjerene av, han ga full gass og forsvant. Jens Evensen ble straks arrestert. Han kunne ikke språket, men som student i USA hadde han hatt en irakisk venn ved navn Hassan Sachareia. Dette var Jens Evensens eneste sjanse. Han røsket i sprinklene nede i fangehullet og ropte dette navnet. Vaktene reagerte spontant, og forsvant. Dette var spennende: På hvilken side var Hassan Sachareia? Etter en stund ble Jens Evensen hentet av en flott limousine; Hassan Sachareia var altså medlem av opprørsregjeringen. Der hadde han flaks! Bedriftens forhold ble ordnet, bl.a. ved hjelp av en modig dansk diplomat som senere ble hedret med Kommandørkorset av St. Olavs orden.

d) Toppjobb i Utenriksdepartementet 1961. Jens Evensen utmerket seg på mange vis, og høsten 1961 gikk utenriksminister Hallvard M. Lange – med støtte av statsminister Einar Gerhardsen – utenom alle skoler og avansementsregler, og utnevnte Jens Evensen til sjef for Utenriksdepartementets rettsavdeling. Hvorfor tok de denne belastningen? Jo, fordi Norges plass i verden kalte på en folkerettsjurist med utpreget forhandlingsevne, mot og stayer-egenskaper. Jens Evensen hadde gjennom fiskerigrensesaken, gullklausulsaken, Hannevigsaken og Irak-saken vist nettopp slike egenskaper. Internt var dette en veldig utfordring; personalet i Utenriksdepartementet så ikke positivt på ham. (Intervju med Gulnes, Hagemann og Manshaus) Men han kjørte sitt eget løp: «Dette er min mening, og den bøyer jeg meg for!» Han bygget opp sin egen stab. Jens Evensens nærmeste medarbeider i denne tiden var Nils Gulnes. Han sier om Jens Evensen og den senere utvikling i Norge: «Han var en høvding, handlekraftig og uortodoks. Uten Jens ville intet ha sett ut sånn som det ble.» (Intervju med Gulnes)

e) Noen saker han fikk i fanget i UD første år:

1. Norsk tilslutning til Fellesmarkedet, forholdet til Grunnloven. Rettsavdelingens uttalelse på 20 sider er også i dag spennende lesning.

2. Svalbardforhandlingene. Her vant den aktive Svalbard-politikken terreng. Det hadde sammenheng med at Evensen var egenrådig. Fra nå av gjaldt kun ett syn på avdelingens saker: Evensens syn. Hvis det ikke var nok, kunne han gå til Lange.

3. Menneskerettskommisjonen, Iversen-saken. Tannlege Iversen forlot pålagt siviltjeneste i Nordland etter vel fire måneder og anla sak for menneskerettskommisjonen. Saken vakte stor politisk oppsikt. Ifølge Berit Ruud Retzers biografi ble Evensen innkalt til Gerhardsen. «Dette er en meget viktig prinsippsak. Den må De vinne.» Evensen vant.

f) Statskupp i Hellas. Fascistiske oberster gjør et brutalt statskupp i Hellas 21. april 1967. Landet blir styrt med tortur og forfølgelse. Jens Evensen ble satt i spissen for et nordisk samarbeid, sammen med Norges utenriksminister John Lyng. Utenriksdepartementene i Norge, Sverige og Danmark anla sak mot Hellas for Europarådets Menneskerettskommisjon. Samtidig arbeidet Jens Evensen for å få torturofre frigjort og transportert gjennom Europa til Norge, hvor Evensen hadde opptil 16 frigjorte fanger boende i huset sitt i Volden. Evensen var utsatt for trusler og livsfare. De nordiske land vant fullstendig saken mot Hellas, som trakk seg ut av Europarådet. Oberstjuntaen falt i 1974 og Hellas ble igjen et demokrati.

g) Doktorgraden på Harvard. Jens Evensen traff professorer fra det verdenskjente og renommerte universitetet Harvard. De forsto hans begavelse og ivret for at han skulle ta doktorgraden der. Han fulgte oppfordringen og la opp fire avhandlinger for bedømmelse. Han fikk doktorgraden 21. juni 1968.

h) Frihandelsforhandlingene mellom Norge og EF. Regjeringen Bratteli tapte folkeavstemningen i 1972, og måtte gå. Regjeringen Korvald overtok og satte i gang frihandelsforhandlinger. Disse forhandlingene ledet Jens Evensen. Det var delte meninger om resultatet. De som hadde stemt nei til avtale med EF var fornøyd, de som hadde stemt ja syns avtalen var for dårlig.

i) Handelsdepartementet, Yom Kippur, bensinrasjonering, HM Kongen tar trikken. Da handelsavtalen var et faktum, måtte regjeringen Korvald gå, og en ny regjering Bratteli fikk makten. Jens Evensen ble handelsminister. Den nye regjeringens oppstart 16. oktober 1973 kunne ikke vært verre: Egypt og Syria hadde 10 dager tidligere innledet et storangrep på Israel, på landets helligste dag Yom Kippur. Israel svarte etter hvert, voldsomt, og atomkrig truet. Men under FNs beskyttelse blir det våpenhvile, som så blir avløst av en omfattende oljekrise. Jens Evensen er nå på TV-skjermen til stadighet. Det trues med oljerasjonering, biltrafikken stanses i helgene. HM Kongen tar trikken for å komme på ski i Nordmarka. Hele utviklingen på førjulsvinteren var skremmende. Stortingsmann Aslak Versto uttalte i Stortingets oljedebatt 18. desember 1973: «Heldigvis, og mykje takka vera handelsminister Jens Evensen, har vi når det gjeld norsk oljepolitikk, fått eit system der staten skal ha kontrollen med utviklinga. Oppbygginga av staten sitt oljeselskap og dei retningslinene som gjeld for utnyttinga av ressursane på kontinentalsokkelen vår, kjem i næraste framtid til å syna seg å vera heilt naudsynte å ha.»

Situasjonen stabiliseres vinteren 1974. Jens Evensen slutter som handelsminister og blir statsråd med ansvar for Havrettssekretariatet, fra 27.09.1974 til 01.01.1979. Da syntes ikke Arbeiderpartiet at de lenger hadde bruk for noe Havrettssekretariat. Evensen blir ambassadør til FN.

j) Kampen om atomvåpen. Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund ba før sitt årsmøte 8. oktober 1980 Jens Evensen om å holde foredrag om den politiske situasjonen. Han kalte foredraget «Atomvåpen og usikkerhetspolitikk.» Foredraget tok utgangspunkt i en fin sommermorgen i Hiroshima, mandag 8. august1945. Et stort amerikansk bombefly kommer inn over byen. Idet flyet er ca. 500 meter over bakken slippes den første atombombe i verdenshistorien. Bomben eksploderte med en voldsomhet som på et brøkdels sekund la to tredjedeler av byen i grus og drepte 100 000 av byens 245 000 innbyggere, 50 000 ble alvorlig såret. Evensens videre foredrag tar så for seg moderne atomvåpen. Den første amerikanske vannstoffbomben hadde en sprengkraft som svarte til ca.1200 Hiroshima-bomber. Opplysningene om moderne atomvåpen i Evensens foredrag kan skremme den modigste, eller den sløveste, fra vettet.

Problemet var at foredraget ble holdt på et uheldig tidspunkt. Finske media trodde at Jens Evensen hadde klarert foredraget med den norske regjering, og at det lå en tilnærming til Kekkonens anti-atomvåpen-politikk i dette. Finske media spurte seg: Kanskje kan Norge og Finland forenes i et nei til atomvåpen? Men den norske regjering visste på forhånd ikke noe om Evensens foredrag. Jens Evensen hevdet at han hadde prøvd å informere utenriksminister Frydenlund om foredraget, men Frydenlund hadde aldri tid til å snakke med ham.

Raseriet i norske regjeringskretser var enormt, og Jens Evensen fikk en voldsom medfart i norske media. Jens Evensen har privat innrømmet at tidspunktet for foredraget ikke var godt overveid, men realitetene ville han aldri gi seg på.

På dette tidspunkt var Jens Evensen ikke statsråd, men ambassadør til FN. Folkeretten aksepterer at en embetsmann tar avstand fra regjeringens politikk, så langt det ikke gjelder embetsmannens eget ansvarsområde.

I et stort intervju ble han spurt om han ikke var naiv, siden han trodde at små land kan organisere store land vekk fra atomvåpenhelvetet. Selv mente han at det var mye mer naivt å sitte passivt og se på stormaktenes livsfarlige kapprustning om atomvåpen. Han fikk bistand fra mange. Bare i Norge ga 700 000 mennesker sin tilslutning til at atomvåpenkappløpet må stanses. (Berit Ruud Retzers biografi s. 260.)

Det ble etter hvert stille fra Jens Evensens side om denne saken, som han anså for å være så viktig. Forklaringen liggeri to ord: Arne Treholt.