Jens Evensen

«De sier at vi nedstammer fra Heggelandskjempene», sa Jens Evensen og lo. Han var høy og kraftig, men ingen kjempe. Dét var derimot far hans: Pølsemaker Jens Evensen veide 140 kg, og hadde never nesten som fenalår. Kona hans var lita og tander, men full av fart. Pølsemakeren drev butikken sin på østkanten i Oslo, på Grønland i 1920- og 30-årene, effektivt og med sosial profil. Einar Gerhardsen vokste opp i strøket, og han fortalte at mor hans handlet hos Evensen fordi Evensen alltid ga arbeidsløse og fattigfolk god vekt. Når streikende gikk i tog var det mange butikkeiere som følte seg utrygge. Men Evensen, han tok en sønn i hver neve, og stilte seg på hjørnet, hilste til toget og fikk godord tilbake.

Jens skulle vel blitt pølsemaker han og. Men mor hans ville ha ungene opp og fram, og Jens gikk på Halling skole hos rektor Sigurd Halling. Der gikk det mest vestkantungdom, og Jens måtte lære seg å slåss med dem, akkurat som han måtte slåss i gata på Grønland fordi han gikk på vestkantskole. Rektor Halling mente gutten var for gløgg til å være pølsemaker hele livet – og så ble det juss-studier. På jussen ble han en av de beste. Han kunne sikkert blitt professor, men han satset på advokatpraksis, og her tok det ikke lang tid før han gjorde seg bemerket.

Hvorfor skal vi i dag huske Jens Evensen og børste støv av en byste i de tusen hjem?

Først og fremst fordi Norge kan takke Jens Evensen for råderett over de viktigste naturressursene vi har, og fordi han slik har brakt den ekstreme velstanden til landet – fisken og oljen.