4. Gråsonen

Om skjæringspunktet mellom underhåndsavtale, spionasje og taushetsplikt

Det var Jens Evensen som lanserte begrepet Gråsonen. Det skjedde i mars 1976, i Henningsvær i Lofoten hvor han hadde møte med sine venner, fiskerne. Hovedhensikten med økonomiske soner var å sørge for at vedkommende nasjon skulle få kontroll med fisket innenfor sonen. Men den økonomiske sonen kunne bare erklæres innenfor landets sjøterritorium. Sovjetsamveldet og Norge hadde ulike prinsipper for hvordan en skulle trekke grensen for landets sjøterritorium. Norge fulgte midtlinjeprinsippet, mens Sovjet henviste til et sovjetisk dekret fra 1926 om at sektorlinjen fra landets fastlandsgrense til Nordpolen skulle være avgjørende. Det området som partene ikke greide å bli enige om fordi hver part hadde sine egne prinsipper for grensedragning, det kalte Jens Evensen for Gråsonen.

Etter at forhandlingene var kommet i gang, skjedde noe alvorlig. Kontorfullmektig i Utenriksdepartementet, Gunvor Galtung Haavik, ble 27. januar 1977 pågrepet for spionasje, av norsk politi og etterretningsvesen. Da var hun sammen med en russer som viste seg å være hennes føringsoffiser i KGB. Etter en del avhør tilsto hun at hun hadde vært sovjetrussisk spion i over 30 år, og at hun hadde hatt 259 møter med i alt åtte forskjellige etterretningsagenter. Det ble et enormt oppstyr. I slike situasjoner er det vanlig å utvise de ambassadefolkene som har vært innblandet. Det skjedde også, men i denne saken gikk norske media ut med et voldsomt angrep på den sovjetrussiske ambassaden og folkene som arbeidet der. Det ble tatt fotografier av ambassadefolkenes boliger, til og med av entrédørene. Gunvor Galtung Haavik døde i fengselet 5. august 1977, av hjertesvikt. Saken ble henlagt, men forholdet mellom Norge og Sovjetunionen – som hadde vært dårlig siden den norske Nobelkomitéen tildelte Nobelprisen til Andrej Sakharov i 1975 – ble nå langt dårligere. Gråsonesaken ble forhandlet videre, men det gikk trått. Omsider kom partene til et avtaleforslag som kunne forelegges det norske Storting. Etter harde forhandlinger ble forslaget vedtatt i Stortinget 9. mars, med fire stemmers overvekt. Fiskerne hadde da kjempet iherdig for å få en avtale. På den tiden da ikke noe var avgjort, følte norske fiskere seg ofte truet av sovjetiske fartøyer. De borgerlige på Stortinget ville ikke høre på dette.

Jens Evensen fikk mye kritikk for gråsonesaken. Men kritikerne bygger dels på uvitenhet om situasjonen mellom partene før Gråsoneforhandlingene ble påbegynt, dels på uvitenhet om Haaviksakens betydning for Sovjetsamveldets holdninger. Den fulle avklaring fremgår av Jens Evensens forklaring for lagmannsretten i 1985, men denne forklaring var sperret for offentligheten helt til 2011-2014. Skal man i dag finne de ansvarlige for at Gråsoneforhandlingene fikk et langt dårligere utfall enn det Jens Evensen hadde hatt grunn til å regne med, må man gå på aviser innenfor den norske dagspressen, som ved uvettig og folkerettstridig uthengning av sovjetiske diplomater fornærmet den sovjetiske statsledelse.

Under rettsforhandlingene i 1985 forklarte Jens Evensen at forhandlerne fra Norge og Sovjetsamveldet før åpningen av Gråsoneforhandlingene hadde drøftet problemene og funnet en felles forståelse om hvordan problemene kunne løses. Den løsningen forhandlerne så for seg, var gunstig for Norge. Denne uformelle underhåndsforståelsen var ingen avtale i egentlig forstand, og ingen av partene kunne selvsagt gå ut med sin viten før de offisielle forhandlinger ga resultater.

Jens Evensens forklaring for lagmannsretten foreligger i ordrett referat, hentet fra Aftenpostens referat-service. Dette punkt er så sentralt at Evensens forklaring bør inntas her:

JE : ”Da Haaviksaken dukket opp tror jeg det ble en viss utsettelse med forhandlingene. Og forhandlingsmøtet skulle være i Moskva. Da jeg kom til Moskva så var da fiskeriminister Isjkov som vanlig til stede. Noe som ikke var vanlig var at han sa at han ville gjerne at han og jeg skulle kjøre en liten tur sammen, han hadde noe å fortelle meg. Og da vi kom inn i bilen, så var det oss to da, det var naturligvis en av de store fine Zim’ene. Han fortalte meg at han hadde tatt med sin oversetter som het – Elisabeth – som var norsk oversetter og som han stolte helt på. Han fortalte også at han trodde at bilen ikke var tappet så vi kunne snakke fritt sammen. Så kjørte vi en lang tur og han fortalte at han dagen i forveien var blitt innkalt til Kosygin, som var hans gode venn. Kosygin hadde fortalt ham at pga Haaviksaken så var hele løftet om dette med gråsonen, det var falt bort. De ville ikke ha forhandlinger med Norge om dette – de ville ha en vifteformet sone fortalte han meg – som hadde som akse-sentrum det russiske sektorprinsipp og så skulle det være en 150 000 km2 på hver side som da skulle utgjøre denne viften og det skulle man da forvalte sammen. Grunnen til dette var Haaviksaken. Det var visse elementer i Haaviksaken som de var rasende over. Og – jeg sa da er det like godt at jeg reiser hjem igjen det er ikke noen grunn til å forhandle om dette , for det nytter ikke å komme hjem til Norge og ha med en sånn løsning, det vil jeg ikke være med på , så da reiser jeg tilbake i morgen og vi kommer til å gjennomføre vår 200 mils fiskerisone uten videre, vi venter ikke lenger. Og så sa han : Kan du ikke vente litt da, så kan vi kanskje få til noe allikevel ? Ja, sa jeg, men det blir ikke snakk om å få til noe langs de linjene der, da er det like godt bare å bryte over. Og så begynte vi da å forhandle, og det var meget harde forhandlinger. Fiskeriminister Isjkov som jeg regnet som en venn og som var et meget kultivert menneske, han fikk ved en anledning, han måtte jo skråle og være sint han også da, for det var meget harde forhandlinger så ved en anledning fikk han et lite hjerteanfall og da sa jeg til ham det at la oss nå stoppe og ikke snakke om dette. Vi skal ikke skrike til sammen som fiender vi får snakke sammen som venner og så tar vi en dag fri og så begynner vi i morgen igjen. Og det gjorde vi og da var de kommet stort sett tilbake til den opprinnelige versjon slik at de aksepterte en gråsone som bare skulle omfattes av det område som var mellom de to ytterpunkter bortsett fra at de forlangte kanskje et visst , forholdsvis betydelig tillegg i vest som skulle være en slags vorte utenpå dette sektorprinsippet.

F : Har det sammenheng med det De sa tidligere i dag om at De anså gråsonesaken eller spørsmålet for løst, men så kom det forhold inn, var det Haaviksaken ?

JE : Det var Haaviksaken. De ga meg også enkelte begrunnelser om jeg ikke finner det nødvendig å komme med her. Det var forholdsvis personlige trekk ved Haaviksaken som de hadde følt seg meget fornærmet over og – – –

F : Det ble holdt en pressekonferanse ved statsminister Nordli i forbindelse med Haaviksaken. Reagerte russerne på det?

JE : Den vanlige praksis ved internasjonale forhold har vært – i ethvert fall tidligere – at spionsaker skal kokes litt ned, slik at man ikke kanskje kommer altfor sterkt ut. Men det kan nok hende at de var støtt over det også, men det de var mest støtt over det var at i en eller annen avis – jeg vet ikke om det var Dagbladet, VG eller en tredje avis, der hadde det på en hel side stått fotografier av inngangsdørene til alle de leilighetene som de sovjetiske bodde i med klart navneskilt. Dette var jo før jeg dro til Moskva. Da jeg så det, ringte jeg med en gang til Nordli og vi ble enige om at vi måtte anmode politiet om å sette ut politivakter foran alle disse leilighetene, for vi hadde en plikt etter folkeretten til å beskytte diplomatene. Det ble gjort, så da det spørsmålet ble tatt opp av Isjkov til meg, han sa : Hvordan i all verden kunne dere finne på det – de skjønner jo ikke riktig at pressen er fri, at det ikke er staten som dirigerer det som skal stå i pressen, så kunne jeg med en gang si det fikk jeg ordnet med en gang med å få politivakt stilt opp. Så forhandlet vi da, og vi fikk en gråsone som var tilnærmet vårt forslag men som hadde en utvekst inni det norske farvann som var forholdsvis stor men vi forlangte at skulle vi akseptere det så måtte vi ha en tilsvarende utvekst også på midtlinjeprinsippet i øst slik at en viktig fiskebanke for norske fiskere ble inkludert i gråsonen. Det fikk vi til.”

*****

Først under rettssaken mot Arne Treholt ble det klart, hva som hadde skjedd. Men denne delen av rettsforhandlingene ble ikke tillatt offentliggjort før i 2011–2014.

Dette må ha vært en fryktelig tung situasjon for Jens Evensen, som gikk i graven uten at offentligheten hadde fått kjennskap til realitetene.