Oljen

Så sent som i 1958 hadde Norges Geologiske Undersøkelse i brev av 25. februar i forbindelse med FNs konferanse om havets folkerett uttalt: «Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.» (Brev fra NGU til FNs konferanse om havets folkerett, datert 25. februar 1958.) Nordmenn trodde på dette. Men amerikanerne kom likevel, de tenkte seg at oljefeltene i Nederland kunne strekke seg nordover. Normalt skulle Industridepartementet fått denne saken. Men de hadde hendene fulle med Kings Bay-saken, en grufull arbeidsulykke på Svalbard 5. november 1962. Ulykken kostet 21 gruvearbeidere livet, og medførte regjeringskrise. Oljesaken ble lagt til Utenriksdepartementet, hvor Jens Evensen og Rettsavdelingen overtok.

Jens Evensen hadde merket seg amerikanernes interesse for norske farvann, og han var av den formening at Norge måtte ha den rettslige kontroll, slik staten fra århundreskiftet hadde hatt rettslig kontroll over utbyggingen av norske vassdrag. Utenriksdepartementet med Jens Evensen setter nå straks i gang, og allerede i statsråd 31. mai 1963 vedtas Kongelig Resolusjon om at havbunnen og undergrunnen er undergitt norsk statshøyhet for så vidt angår utnyttelse og utforskning av naturforekomster. Og så kom loven.

Den som har registrert at Norge er blitt ett av verdens rikeste land, vil gjerne vite hvordan det hele begynte. Jo, det begynte akkurat her, med midlertidig lov om utnyttelse og utnytting av undersjøiske naturforekomster. Professor dr. jur. Carl August Fleischer karakteriserte i 2006 denne loven som «En av de viktigste lover som noen gang er skrevet.»

Et nytt problem var hvor går grensen for den norske kontinentalsokkelen? Her kunne det blitt store vanskeligheter.

Først og fremst ble dette en sak i forhold til Danmark og Storbritannia. Forholdet til danskene var til å begynne med vanskelig; de hadde på sin side problemer med Tyskland. Men Storbritannia arbeidet seg gjennom tilsvarende juridiske spørsmål som Norge, og kom 15. februar 1964 med et diplomatisk utspill. Her uttrykker de ønsket om å komme i tosidige forhandlinger med Norge «for agreeing a line dividing the Continental Shelf» mellom de to land. Dermed var Norges ønske om «midtlinjeprinsippet» godtatt av britene. Jens Evensen skrev internt på brevet fra britene: «Vi bør slå til med en gang, p.g.a. vanskeligheter med Norske Renna», og «Dette har enorm betydning for våre forhandlinger med Danmark.» Forhandlingene med Storbritannia gikk greit, og det ble en avtale. Dette var det viktigste for Norge. I og med at avtalen Norge/Storbritannia var et faktum, måtte danskene følge etter.

Boreprogrammet for Nordsjøen var krevende. Det ble anslått nødvendig å bore 30 hull, med i alt 600 mill.kr i utgifter. Statsråd Trasti var betenkt: «Dette må vi ha i regjeringen.» Jens Evensen stilte opp i Regjeringen 5. januar 1965 og holdt ifølge Nils Gulnes en 15 minutters grei redegjørelse. Dermed var det politiske vedtaket i orden.

Kontinentalsokkelutvalgets innstilling ble forelagt samtlige departementer, og oljeselskapene. Utlysing av blokker kom i gang, skille mellom selskapene i første konsesjonsrunde, 268 blokker. Det ble oppstilt følgende kriterier for vurderingen: finansiell styrke, praktisk erfaring, bidrag til norsk økonomi, reelle norske interesser i søkergruppen.

Hvordan ble Norge vurdert av de utenlandske søkerne? En anonym konsesjonssøker skriver: «Hva fant vi? Jo, et land som på rekord-tid fikk fram den mest progressive og moderne oljelovgivning, som møtte oss med en sjelden åpenhet og ærlighet, som ville forklare oss hvorfor ting måtte gjøres slik eller slik, som var villig til å se på skatteproblemene, – og som på enestående kort tid og på en særdeles grundig måte har fordelt konsesjonene i Nordsjø-området.»

Det ble satt i gang boring på de fleste hull, men resultatet var bedrøvelig. Pessimismen tok om seg. Høsten 1969 var tre rigger i arbeid på norsk sokkel. Mange rigger hadde forlatt farvannet, og Phillips tok kontakt med departementet. «Nå gir vi oss», sa Phillips. Men kontrakten var ikke slik. Evensen & Co hadde sørget for at ingen kunne forlate en konsesjon uten å betale en klekkelig konvensjonalbot. «Hva koster det om vi dropper det siste hullet», spurte Phillips. «En million dollar», sa Gulnes. «Da bruker vi heller pengene på å bore det siste hullet,» sa Phillips, og gikk i gang, 21. august 1969. Lille julaften 1969 får departementet en klarmelding fra Ed Jobin, Phillip’ leder for Hovedkontoret i Norge. «I think I have an oilfield here.»

Phillips hadde funnet Ekofisk, ett av verdens største oljefelt.

Etter dette har Norge vært en oljenasjon. Pr. 2011 har produksjonen vært i gang i 40 år, og fremdeles er Ekofisk det feltet som produserer mest på sokkelen.