8. Den internasjonale domstol i Haag 1985–1994

Da Jens Evensen var ung og uvøren og kom opp i internasjonale spørsmål som kanskje måtte ankes, kunne han komme til å si: «Denne saken sender vi til de gamle knarkene i Haag.»

Han tenkte nok ikke på at en vakker dag kunne han selv bli en av knarkene. Men det var sånn det gikk. Han ble valgt som dommer i Haag med 14 av 15 stemmer i Sikkerhetsrådet og med 133 av 159 stemmer i FNs Generalforsamling. Større internasjonal anseelse er det vel ikke mulig å få.

Hva betyr det å bli dommer i Haag?

Det stilles strenge krav til de personer som velges. Dommerne skal ha «den høyeste moralske karakter og enten ha de kvalifikasjoner som i deres respektive land kreves for å bekle de øverste dommerstillinger, eller være jurister med anerkjent sakkunnskap i folkerett.»

Den internasjonale domstolen har 15 medlemmer fra ulike nasjoner, fra hele verden. Hver dommer har en funksjonstid på ni år. Dommerne er sikret et sterkt stillingsvern. I følge artikkel 18 i vedtektene kan en dommer ikke fjernes fra sin stilling, med mindre de øvrige medlemmer av domstolen enstemmig kommer til at hun/han ikke lenger oppfyller de nødvendige forutsetninger for å inneha stillingen. Myndigheten til å avskjedige en dommer ligger altså hos domstolen selv, ikke hos de velgende organer. Dommerne er helt avskåret fra å ha andre verv.

For å illustrere hva domstolen jobber med, kan vi se på noen av de sakene Jens Evensen deltok i:

1) Dom av 1986. Nicaragua anklager USA for å ha trenet, bevæpnet, utstyrt og finansiert revolusjonære «Contras»-styrker, og for fire angrep på Nicaraguas militæranlegg og flåtestyrker. Domstolen avgjorde med 12 stemmer mot tre at dette var i strid med folkerettens påbud om ikke å bruke makt mot en annen stat. Jens Evensen tilhørte flertallet. Dommen anses skjellsettende for mange utviklingslands syn på domstolen, som inntil da var blitt ansett for å være for dominert av vestlige interesser.

2) Jan Mayen-saken. Danmark stevnet Norge. Bakgrunnen for tvisten var innføringen av økonomiske soner og det faktum at det i 1978 var funnet loddeforekomster vest og sør for øya. Domstolen fant med 14 mot 1 stemmer at det måtte trekkes en midtlinje, men så må det vurderes om denne medfører en grense som er i strid med det som er rett og rimelig. Jens Evensen deltok i avgjørelsen, og stemte for at Danmark ut fra rimelighetshensyn får en del som etter et ubetinget midtlinjeprinsipp burde vært norsk. Dette er et naturrettslig resonnement, og Jens Evensen har hele sitt liv vært naturrettsforkjemper.

3) Arbeidsrettskonflikt innenfor FNs stab. Tolking av FN-paktens arbeidsbestemmelser i forhold til sovjetrussisk borger som søkte om politisk asyl i USA og som deretter ble nektet forlengelse av arbeidskontrakten. Den administrative domstol stadfestet vedtaket i dom nr. 333. Avgjørelsen ble av FNs generalforsamling forelagt Domstolen i Haag, som med 11 mot 3 stemmer fant at den administrative domstolens avgjørelse ikke var i strid med FN-pakten. Her tilhørte Jens Evensen mindretallet.

4) Det amerikanske flyet «PanAm rute 103» ble sprengt i luften over Lockerbie 21. desember 1988, noe som førte til at 270 mennesker mistet livet. En grufull katastrofe som opptok sinnene i lange tider. Saken gjaldt krav om utlevering av to libyske statsterrorister. Det ble også utferdiget arrestordre av en føderal domstol i USA. Storbritannia og USA utferdiget erklæringer der de ba Libya utlevere to personer for straffeforfølging i Skottland. Libyas svar ble et tilbud om voldgift i henhold til artikkel 14 i Montreal-konvensjonen. Tilbudet ble avvist; saken gjaldt ikke tolking av denne konvensjonen. FN vedtok sanksjoner mot Libya. De åpne rettsforhandlinger for domstolen fant sted 26.–28.3. 1993. Det ble krevd midlertidige forføyninger. Domstolen fant med 11 mot 5 stemmer at forholdene i saken ikke tilsa midlertidige forføyninger. Flertallet – som Jens Evensen tilhørte – viste til at både Libya og Storbritannia som medlemsstater i FN er forpliktet til å overholde Sikkerhetsrådets vedtak i henhold til Paktens artikkel 25. Videre følger det av Paktens artikkel 103 at forpliktelsene som påhviler partene som følge av disse vedtakene, har forrang i forhold til forpliktelser i forhold til enhver annen overenskomst. Dette innebærer at en stat ikke kan gjøre som Libya, å forsøke filibuster-taktikk ved å henvise til andre konvensjoner, for å svekke effekten av Sikkerhetsrådets vedtak og pålegg. Etter en lang politisk, juridisk og diplomatisk prosess ble de to mistenkte gjerningsmenn utlevert fra Libya og stilt for retten i Nederland, men med skotsk aktorat og skotske dommere. Den ene av de to ble i 2001 dømt til fengsel på livstid, men den andre ble frikjent.